Svenn Pedersen

Det er jo ikke for meg å fatte meg i korthet. Det er så mye å takke deg for. For alle vitsene, rådene, for turene, og alle tingene du har gjort for oss. Jeg tar meg i se deg for meg i de småsnobbete klærne dine. Litt småharry, spør du meg. Du brydde deg ikke. Du var deg selv på godt og vondt, og jeg kunne flire så jeg grein av deg. Du hadde det alltid så travelt. Alt skulle gå så fort, og ingen av oss andre jobbet fort nok. Du fikk følgelig dine skader på veien, og var til stadighet både gull og blå i topplokket. Du balanserte på hustak i et forrykende tempo og virket som du trodde du var udødelig. Du kunne ikke språk, og skriving var ikke din sterkeste side, men du kunne regne ut material med imponerende presisjon. Du var en arbeidshest uten like. Vi var bra bortskjemte som hadde deg. Gårdsplassen og verandaen var alltid ryddet, og når den ikke var det, så var det nok et tegn på den sviktende helsa di de ti siste årene. Før kreften slet du med store smerter og ettervirkninger etter et langt og fysisk tungt arbeidsliv. Det var ikke så lett for deg å si nei, selv om du ikke lengre maktet det du tidligere hadde gjort uten å blunke. Vi nærmeste så det, og prøvde å få deg til å bremse, men du var din egen herre og gjorde det du selv ville. Det var ikke for deg å sitte i ro. Du tok førekort for tung motorsykkel i 60-årsalderen. Du elsket det. Du var gæren. Du fløy droner og lekte med radiostyrte kjøretøy. Ungene elsket det. Du var fortsatt så leken. Kjære pappa, det er så mye mer som kunne vært sagt, men det vet du jo. Takk for gode minner. Takk for ros og skjenn. Takk for alt du var for oss. Hvil i fred.

Kjære pappa. I morgen skal vi ta et siste farvel. Det er så trist, og egentlig veldig uvirkelig. Selv om vi har hatt tid å forberede oss på at det var denne veien det gikk, så er tomheten og savnet kvelende. Jeg finner trøst i at du har fått fred, for de siste månedene du gikk blant oss var alt annet enn enkel for deg, eller for oss. Det er ikke lett å se de du er glad i miste mer og mer av seg selv. Det var ikke for deg å sitte i en stol uten helse til å farte rundt og gjøre de tingene du elsket. Jeg er veldig takknemlig for at vi fikk alle de gode samtalene de siste månedene, og at du var så tapper for oss. Du fryktet ikke døden, men du skulle så gjerne vært her i mange år til. Reist og opplevd verden med mamma og venner. Fulgt opp døtrene dine. Og ikke minst sett barnebarna vokse til. Hjelpe oss alle med hus, bil, gressklipper, snøfreser og alt det der. Du vil alltid være med oss, og vi vil holde minnene om deg levende for oss selv og barnebarna. Vi skal ta godt vare på mamma.

Takk for mange gode minner.

Mange gode minner.

Sov godt, onkel Svenn